av Anny Fremmerlid

Magne Ryghs motivkrets er vel etablert. Den handler om byen og andre mekaniserte områder, om hvordan vi tar landskapet i vår besittelse og omformer det. Han henter motiver fra New York og Berlin, fra industriområdene på Herøya og fra hjembyen Steinkjer. Men ingen steder har avlet flere motiver enn Oslo. Han har malt Oslo i over 40 år, og i nesten like mange år med en sterk fascinasjon for byggeplasser. Det begynte med Aker brygge og Oslo City i 1988, og har fortsatt med de siste årenes utbygging i området rundt Bjørvika.
For Magne Rygh er opplevelsen av det urbane knyttet til tidsforløp og bevegelse, til lyder, til kaos, til destruksjon og konstruksjon. Han maler trivialarkitektur, biler, maskiner, gatebelysning og trafikkskilt. Uttrykkene blir til som minnebilder. Det opprinnelige inntrykket av kaos struktureres til en ny estetiserende orden. Abstraksjonen er uunngåelig. Han bruker ofte nattemørket som hjelper. I den kunstige belysningen viskes detaljene ut, og de vesentlige elementene trer frem. Mørket og erindringen er som filter mellom kunstner og lerret.

DET URBANE KNYTTET TIL DESTRUKSJON OG KONSTRUKSJON
Den byen som fremfor noen representerer det rå rotet for Magne Rygh, er New York. Der er det gjennomført til den grad at det skapes en ny form for struktur. New Yorks ekstreme uttrykk virker tilbake på Ryghs Oslo/Bjørvika-motiver, og gir næring til hans anti-mimetiske og ekspressive uttrykk.

Skildringer av byer ble en selvstendig sjanger i europeisk malerkunst en gang midt på 1600-tallet. Rygh føyer seg altså inn i en lang billedtradisjon. Graden av etterrettelig virkelighetsgjengivelse av byene har variert sterkt. I store oversiktsmotiver og detaljerte gatebilder har kunstnernes øye, hukommelse og hensikt alltid spilt inn.

Tematisk gir Magne Ryghs verk assosiasjoner til amerikaneren Edward Hopper. Formalt beundrer han den russisk-franske Nicolas de Stael og hans Paris-motiver. Egentlig er det et paradoks at Rygh ikke har malt Paris, den byen utenfor Norge han har besøkt aller mest. «Nei det har jeg aldri tort. Den er for gjennommalt og ingen har malt Paris som de Stael. Skulle gjerne ha malt den som han, men nå er det jo gjort.»
Teknisk er det et vesentlig skille mellom Hopper, de Stael og Rygh; det er bare Rygh som i utstrakt grad baserer sine komposisjoner på tilfeldighetenes estetikk. Dermed oppstår det også et annet billedspråk. For Magne Rygh er det et poeng å finne fram til et språk som gir en fornemmelse av tid. Og for å male tid er det vesentlig å ikke arrestere bevegelsen. Det gjelder å skape en flyt.

De gode tilfeldighetene når han drypper eller heller malingen på det nesten sorte lerretet, skaper anti-naturalistiske elementer. Likeså når han velger å helle fargen gjennom transparente lerreter og lar malingen trekke gjennom og ned på lerret under, noe som gir helt uforutsigbare strukturer. De skarpe fargene flyter ut og danner uregelmessige flater som går over i hverandre. Punkter i ulike størrelser plasserer seg med tilfeldige intervaller og i ulike posisjoner. Deretter begynner arbeidet med å lete etter forbindelser til virkeligheten, etablere elementer som holder motivet på plass, eller finne fram til plasseringen av et eller annet fast punkt. Stramme inn, bevare flyten og de gode tilfeldighetene og eliminere de dårlige. «Det handler om å overraske seg selv.» Ryghs by-panoramaer blir en syntese av Edward Hoppers ikonografiske innhold og Jackson Pollocks drypp-teknikk.

I Magne Ryghs malemåte oppstår det en spenning mellom forfall og vekst, mellom oppløsning og konstruert form, mellom tilfeldigheter og bevisste valg. Ved å bringe tilfeldighetene inn som kompositorisk prinsipp, søker Rygh etter kontrapunkter som klinger opp mot en mer kontrollert, etablert estetikk. Han har funnet sin stemme, som danner grunnlaget for alle hans motiver, og som stimulerer ham til nye komposisjoner. Med overlegg utfordrer han oss som betraktere i vår oppfatning av hva som konstituerer et kunstverk, for så å gravitere tilbake til utgangspunktet når han plutselig velger en rent figurativ fremstillingsform. Det figurative fungerer som det faste punktet en betrakter kan orientere seg ut fra. Satt opp mot det abstraherte uttrykket viser den figurative formen hvor i abstraksjonen han er akkurat nå.